Plasseringane kan vera kortvarige eller langvarige. Kortvarige plasseringar har som formål å observera og undersøkja barnet, med sikte på å finna eit eigna opplegg for vidare behandling. Eventuelt kan det setjast i gang korttidsbehandling. Slike plasseringar varer i fire veker, med moglegheit for å forlengja opphaldet med fire veker. Dersom formålet er langvarig behandling, kan nemnda bestemma at plasseringa skal vara i inntil eit år, med moglegheit for å forlengja opphaldet med eit år i særlege tilfelle.
Barn med alvorlege åtferdsvanskar kan berre tvangsplasserast på institusjon når mildare inngrep, som til dømes urinprøver, rettleiing eller frivillig institusjonsopphald, er freista eller vurderast som nyttelause. Tvangsvedtak skal heller ikkje treffast om dette ikkje er den beste løysinga for barnet.
Det er ansvaret til nemnda å sørgja for at barnet blir plassert i ein institusjon som er eigna til å gi barnet den behandlinga det treng. Institusjonane barna blir plasserte i er godkjent av statleg barnevernstyresmakt, og statsforvaltaren fører tilsyn med dei. Barna kan også plasserast i fosterheim som har særskilde føresetnader for å kunna løysa problema til barna.